Studentblogg

Mitt første møte med Universitetet

Et gjesteblogg-innlegg av Elise Løvereide.

elise lovereide

Første gang jeg møtte henne, var jeg 22 år. Da var jeg allerede dreven og erfaren på de kravene hun kunne komme til å stille. Jeg hadde tross alt vært med to andre før; og trivdes. Men jeg klarte ikke holde meg i ro –  jeg var ung; måtte flytte på meg, og dermed også bytte dem ut. Som 22- åring kom jeg omsider til Bergen, som viste seg å være mindre regnfylt enn forventet.

elise2

Selv om jeg var erfaren, fikk jeg sjokk i starten av det nye forholdet. Jeg hadde jo forberedt meg godt, og lyktes tidligere. Men nå krevde hun at jeg måtte lese tusen sider i uka, og prioritere henne mye mer enn hva jeg var vant til fra før. En ukes arbeid kunne være av like stort omfang som 30 prosent av halvåret ved mitt forrige sted. Likevel følte jeg at jeg ble tatt mer på alvor nå. Istedet for å høre henne snakke til meg på lang avstand, stod vi nå ansikt til ansikt og diskuterte. I tillegg fikk jeg mitt eget rom for å skrive.

Hun lærte meg å se saker  fra ulike perspektiv, argumentere for egne meninger, reflektere over det jeg leste. Hun lærte meg hvordan jeg kunne måle konsepter, og hvordan jeg kunne vite om målingene var troverdige. Hun lærte meg å utvikle mitt eget potensial; og å finne mine sterke og svake sider.

I løpet av de to årene vi var sammen, måtte jeg arbeide hardt for å gjøre henne fornøyd. Hun var streng, og jeg var også i tvil noen ganger, om jeg hadde valgt det rette. Likefullt bestemte jeg meg for å fortsette det jeg hadde startet – et prosjekt som ville gi meg høyere kompetanse og større muligheter. På internett kunne jeg lese advarsler om mastersyke, men jeg var frisk som en fisk.

De eneste unntakene var da vi i fellesskap hadde tatt en fest, og drukket litt for mye – men du vet at den mosjon vi har av en natts dans er som å få et helt apotek i magen. Særlig husker jeg kvelden hvor en dårlig flaske vin ble til en stor vaskejobb for Ujevnt.

I løpet av min tid har jeg blitt kjent med mange gjennom henne. Ikke bare med dem fra mitt eget kull, men også med andre. Hun satte meg i kontakt med Samviten studentavis, som har gitt meg verdifull skriveerfaring; Sampolkonferansen, hvor jeg har vært med på å skape et stort arrangement; Karrieredagen, hvor jeg ble invitert med på middag; Karrieresenteret som gav meg gode tips, og ikke minst SiB – som ikke bare har huset og matet meg, men også trent meg sunnere.

Bergen er en by man kommer til, og en by man ønsker å bli hos. Den har mangfold, engasjement og liv. Jeg elsker å gå rundt i sentrum for å kikke på de gamle bygårdene. Gå på debattkvelder og møter, quiz, eller foredrag. I Bergen er det alltid noe som skjer, og Universitetet og dens organisasjoner har mye av æren for dette.

I dag er jeg en alumni, som vil si at jeg og Universitetet har et livslangt forhold sammen. Slik forteller hun meg at jeg alltid er velkommen i hennes favn, og at vi aldri blir virkelig ferdig utdannet. Hun vil alltid være oppdragende, opplysende og omsorgsfull i det å forvandle oss fra kleivete tenåringer til voksne individ. Hun forbereder og følger oss ut i voksenverdenen, hvor større forpliktelser og ansvar venter. Selv om røttene til utdanning kan være bitre, er frukten søtere.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *