Studentblogg

Forsoning og tilgivelse i Sør-Amerikas Apartheid

“Jeg skal ta dere med på en reise utenom det vanlige. Sammen skal vi lage en TV-reportasje om noe som skjedde for knappe 30 år siden.”

Med disse ordene innleder Einar Lunde sitt foredrag om Sør-Afrika apartheid-regime, «Fra undertrykkelse og konflikt til forsoning og tilgivelse – et møten med Nelson Mandela og Desmond Tutu».

Jeg dukker tidlig opp på Eggen for å sikre meg et intervju. En handfull studenter har allerede rukket å samle seg fremfor et lite bord, hvor Einar Lundes fargerike bøker står stablet pent på rekke. Ettersom salen fylles opp, møter han alle fremmøtte med et smil og et håndtrykk.

Å reise hele veien fra Oslo for å holde dette foredraget – gratis – for oss studenter, synes ikke å hefte ham det hele. “Det er morro å være her i dag i Bergen for å snakke om noe som er utenfor Bergen, men i det videre globale perpektiv. Det gir anledning til å lære noe viktig fra land som vi har sett på som U-land, nemlig Afrika, og at de har noe gi oss tilbake i form av viktige verdier.”

Fra apertheid til demokrati

Sør-Afrika på 30år siden var på mange måter ikke så forskjellig fra det samfunnet vi har i dag. De hadde demokrati, stemmerett, ytringsfrihet og en lovbok ganske lik vår egen. Bare en liten skrift i margen skilte dem ut som en av de mest undertrykkende regimene i verden, nemlig en klausul som sa at disse rettighetene bare skulle gjelde for fulle og hele mennesker.

“Og hva betyr nå egentlig det?” spør han retorisk til forsamlingen. “Hva er et helt menneske?”

I de hvite sørafrikanernes øyne ble nemlig ikke de svarte regnet som mennesker, men som halvmennesker og ikke-mennesker. Etter 350år med undertrykkelse skulle man tro hevnens time var kommet. “Sør-Afrikas ungdom sto rustet til tennene for å ta igjen for 350 år med undertrykkelse og fra-røving av menneskeverd og menneskerettigheter. Nå skulle det hvite herrefolket knekkes en gang for alle.”

 

Har sett Apartheid på nært hold

Selv har han Einar Lunde gjennom sin jobb som NRKs Afrika-korrespondent sett Apartheid’s grusomheter tett innpå. En av hans gripende beretninger tar oss med til gullgruven Witwatersrand, verdens dypeste gruve, over 3000 meter dyp. Arbeiderne hadde ingen verneutstyr eller sikkerhet, slik kastet man ikke bort på svarte. Etter noen år ble lungene deres spist opp av forurensning og kjemikalier.

“De hvite var svært sjenerøse” fremhever han ironisk. “For de hadde rett til å søke om pensjon enår helsen deres kollapset.”

Sammen med sine kolleger ble han vitne til hvordan de ny-pensjonerte gruvearbeiderne ble lastet opp som krøttere på et lasteplan og kjørt til reservatene. Siden de hvite tok storparten av det frodige landet, var de svarte avspist med ørkenområder. Midt i denne ødemarken åpenbarte det seg en by av skur med blikktak. En hvit embedsmann møtte dem med kake, korps og dans. Dermed ble hver arbeider overrakt et lite utedo. På døren til hvert do sto det skrevet et nummer. Det var de svartes identitetsnummre. Dette var altså pensjonen deres.

“På det tidspunktet gråt vi av skam over den hvite mannen.”

Forsoning, ikke hevn

Selv satt Nelson Mandela 27 år – hele sitt voksne liv – i fengsel under Apartheid-regimet. Da han kom ut var han en gammel mann. Barna hans var voksne. Familien splittet. Det ville være naturlig, skulle man tro, for en mann som ham å være bitter. Den svarte befolkningen hadde lidd, og mange søkte hevn mot de hvite.

Men hva gjorde Nelson Mandela?

Istedet for å gripe til geværet, ønsket han dialog med sine hvite undertrykkere og fangevoktere.

Dette er noe Einar Lunde mener også vi kan lære av. “Jeg er veldig opptatt av ikoner som Nelson Mandela, som nå er borte, som var villige til å stå i bresjen og på kanten av stupet gang på gang for sine idealer. Fordi at det er ikke bare på det globale plan og i Afrika man skal tenke på forsoning og tilgivelse, det gjelder hver eneste gang vi møter et annet menneske. En far, en mor, en nabo, en annen student på campus, i forhold en ansatt, kort sagt alle relasjoner vi har. Hvis tilgivelse og forsoning blir grunnleggende i våre liv, så blir vi gode medmennesker som er i dialog med andre.” Med et smil tilføyer han: “Og da blir det trivelig å leve.”

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *